Vi visste det ikke, der vi gikk, eller kanskje visste vi det innerst inne, men vårsola varmet og bena våre var fulle med spring og øynene lette etter hestehov og blåveis, og så glemte vi det, rett og slett. Vi glemte at vi var på vei inn i en annens rike. Vi glemte å melde vår ankomst, vi banket ikke på, vi sa ikke hallo da vi trådte inn mellom trærne. Vi skulle ha gjort det. Ingen varsellamper blinket.
I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å ferdes i et verneområde. Reglene er enkle. Hauktjern friluftslivsområde har en egen forskrift på Lovdata. Den hadde vi sjekket. Der står det at
Formålet med vernet er å bevare de naturopplevelsesverdier som gjør at området har særskilte kvaliteter for friluftslivet og å bevare et mye brukt friluftslivsområde uten større inngrep og tilrettelegging med ville sprang i topografien, forekomst av myrer, vann, bekker, åser, topper og utsiktspunkter. Området har en stor andel gammel skog uten nyere skogbruksinngrep. Området har også innslag av større kulturhistoriske verdier og et variert og rikt dyreliv.
Men de glemte altså noe, lovgiverne, de gjorde det.
I dette området, som er 3674 dekar, er grensene avmerket i marka, vi ser de små skiltene langs stien. Selve verneforskriften med kart oppbevares på tre steder, i Oslo kommune, hos fylkesmannen i Oslo og Akershus og hos Miljøverndepartementet. Der har den ligget siden september 2013. Alle tre stedene regner vi med at den ligger i en stor, tung trekiste med jernbeslag og en tung, mørk hengelås og et stadig tykkere lag støv, og nøkkelen til disse kistene ligger i en hemmelig safe under slottet et sted. For så viktig er verneområdene.
Likevel. Selv om saksbehandlingen er upåklagelig, er noe uteglemt. Eller snarere, noen.
Lovgiverne tenkte dypt og lenge og lagde mange regler for hvordan vi kan bevege oss i verneområdet. Vegetasjonen er beskyttet mot skade og ødeleggelse. Vi kan ikke så trær der, vi kan ikke dyrke poteter eller gulrøtter. Dyrelivet er skjermet, særlig leirplasser og hiområder skal ikke forstyrres unødig. Området, skogen, er vernet mot tiltak som kan endre friluftslivs- og naturopplevelsesverdiene. Det er ikke lov å bygge noe, eller sette opp gjerder, parkere campingvogner, ingen ledninger, ingen nye veier, det er ikke lov å drenere, gjødsle eller annet uvettig, og mest av alt er forsøpling forbudt.
På vår vei ut fra området igjen så vi en mann som kom bærende på en rød skjærefjøl. Litt senere så vi ham igjen, denne gangen bærende på et bildekk og mer søppel han hadde funnet. Kjære, gode deg – takk for innsatsen du gjorde for skogen vår.
Vi fant ingen søppel på vår tur i verneområdet. Vi er glade for det. Men vi fant noe helt annet. Noe få minnes.
Etter at lovgiverne hadde bestemt alt vi ikke kunne gjøre, tenkte de vel og lenge og synes at friluftsfolket måtte få lov til å gjøre mange av de tingene de alltid har gjort: Sanke bær og sopp, fiske, jakte hvis lovene og forskriftene blir fulgt, brenne bål når det er tida for det, gå på ski i preparerte løyper. I tillegg må eksisterende veier og stier vedlikeholdes iblant, beiting er greit, utsiktspunkter kan ryddes ved behov, og kulturminner må ivaretas.
På vår tur gjorde vi ingen av delene, selv om vi vurderte å tenne et bål da vi satt på en stein og vred opp sokkene våre og helte litervis med vann ut av støvlene.
Og mens vi satt der og kjente vårsolas stråler kjærtegne kinnene våre og gjøre oss litt lysere i håret, mens vi satt der tenkte vi ikke på hvor vi egentlig var.
Det var dette som skjedde: Vi begynte på en sti som var vill og vakker og fikk oss til å føle oss velkommen. Men som sagt, vi hadde glemt å melde vår ankomst, vi banket ikke på, vi sa ikke hallo. Og da smalt døra igjen. Rundt en sving var det slutt på den myke stien. Det ble kaldt. Snøen lå tykk på bakken, og den var så råtten at selv en mus gikk igjennom. Vi var ikke velkommen.
Men vi skjønte det ikke. Vi så på det som en utfordring. Vi diskuterte. Vi la en plan, og vi fulgte den, og den inneholdt både åling og krabbing. Sakte, sakte kom vi oss fremover.
Etterhvert kom vi opp på en solrik kolle med noen tørre grantrær. Der hvilte vi, spiste matpakke og drakk kaffe. Optimistiske til sinns gikk vi videre, men gikk inn i enda en dør, eller snarere et høy, uoverkommelig slottsmur. Vi ga oss ikke. Vi gikk på. Vi hadde et mål.
Plutselig, ut fra ingenting, fant vi fotsporene. Vi kjente dem igjen med en gang. Og dere som har lest innlegget vårt fra Trolldalsbekken vil skjønne hvem vi snakker om. Plumpemannen! Plumpemannen hadde vært der! Og han hadde stø kurs. Akkurat som sist. Og akkurat som sist fulgte vi sporene hans uten å nøle. Han gikk rett nordover, med lange skritt. Han ledet oss trygt ned de bratteste bakkene, han fant det beste stedet å krysse en vilter bekk med snøsmeltevann. Og før vi visste ordet av det, var vi tilbake på den trygge, blåmerka stien med mennesker som kom og gikk og lo og pratet og hunder som logret.
Det var da det begynte å demre, og spørsmålene begynte å komme. For det er jo rart at Plumpemannen aldri har meldt seg. Han har jo vært etterlyst på bloggen, på Facebook, på Instagram i og VårtOslo. Søkk borte er han. Det er jo også rart at fotsporene dukker opp akkurat når vi trenger dem mest – da vi trengte en guide i Trolldalen dukket sporene opp. Da vi nesten var på villspor i et landskap hvor vi, uten lov, kanskje spiste lunsj på kjøkkentrappa hans, dukket fotsporene opp.
Spørsmålet blir følgende: Hva er det egentlig Hauktjern verneområde skal verne? Eller hvem? Og vet lovgiverne noe vi ikke vet?
Svaret fant vi hos Even Saugstad. Han har sitert en Østmarkaskribent med pseudonymet Sparrow, som i 1933 skrev følgende: «…komme i hus før haugtusser og troll begynte sin dævelskap i sokka ved Kroktjern eller på Ulvensetermyra ved tolvtiden om natta.» Akkurat området vi vandret uforvarende inn i.
H. O Christophersen skrev i sin bok «Eventyr i dagslys» (1962) noe vi lar så åpent for tolkning: «Her er skrømtsomt, men på en romantisk måte.»
Kilder
Lovdata, Forskrift om vern av Hauktjern friluftslivsområde, Oslo kommune
Even Saugstad (2017), Mystikk og overtro i Oslomarka, s 124-127.